Feltnotater for fotografer som er ute etter solnedgang

Nærbilde av fokusringen på et objektiv med avstandsmerker, svake stjerner synlige bak objektivet
Rute 3 · Stjerner og himmel

Stjerner over sensoren

Svakt lys, en roterende planet og et valg mellom skarpe punkter og lange buer.

  • ISO 1600Startpunkt
  • f/2.8Eller bredeste skarpe
  • 15–20 sVed 14–24 mm
  • 15°/tHimmelrotasjon

Kveldens motiv: kjør 30 til 60 minutter unna nærmeste by, sjekk at månen har gått ned eller er en tynn halvmåne, og finn en forgrunn med en ren silhuett: en rygg, et enslig tre, et låve på et jorde. Gi øynene tjue minutter uten skjermlyset fra mobilen. Himmelen du da ser, er nær det sensoren kan fange.

Mørket avgjør mer enn objektivet

Lysforurensning visker ut svake stjerner langt mer enn noen objektivbegrensning. Bortle-skalaen, publisert av amatørastronomen John E. Bortle i Sky & Telescope i 2001, graderer himmelen fra klasse 1, den mørkeste, til klasse 9, en himmel i sentrum av en storby. Å gå fra en forstad i klasse 6 til et landlig sted i klasse 3 gir store forskjeller i resultatet. Sertifiserte mørke steder som Galloway Forest Park i Skottland, Aoraki Mackenzie-reservatet i New Zealand og NamibRand naturreservat i Namibia er anerkjent av DarkSky International, og den høye, tørre Atacama-ørkenen i Chile er vert for store profesjonelle observatorier av samme grunn.

Punktstjerner: lukkertidsgrensen

Jorden roterer omtrent 15 grader i timen, så stjerner driver over sensoren under enhver eksponering. Den gamle «500-regelen» deler 500 på brennvidden for fullformat: 500 ÷ 20 mm gir 25 sekunder. Den ble utviklet i filmtiden, og på dagens tette sensorer gir den ofte stjerner som er litt avlange når man ser nøye etter. NPF-regelen, formulert av Frédéric Michaud i Société d'Astronomie Populaire, tar også hensyn til blenderåpning og pikselstørrelse, og foreslår vanligvis kortere tider, rundt 10 til 15 sekunder ved 20 mm. Mange fotografer bruker den gjennom en planleggingsapp.

Avveiningen er tydelig: en kort lukkertid holder stjernene runde, så lyset som mangler, må komme fra en stor blenderåpning og høyere ISO. Start på f/2.8, ISO 1600 til 3200 og 15 til 20 sekunder, og sjekk deretter en forstørret stjerne i hjørnet av bildet.

Fokus uten et fokusmål

Autofokus låser sjelden på stjerner, og uendelig-merket på mange objektiver ligger litt forbi virkelig uendelig. Bytt til manuell, åpne live view, forstørr på den lyseste stjernen eller planeten som er synlig – Jupiter, Vega eller Sirius, avhengig av årstiden – og drei ringen sakte til punktet er minst mulig. En stripe tape holder ringen på plass. Sjekk på nytt etter en time, siden avkjøling kan forskyve fokuset litt.

Konsentriske sirkulære stjernespor sentrert på polarstjernen over en silhuett av en rygg
Illustrasjon: omtrent 120 bilder på 30 sekunder ved f/4 og ISO 640, stablet med lighten-blanding.

Stjernespor: to metoder

En enkelt lang eksponering i Bulb-modus, kanskje 30 til 60 minutter ved ISO 200 og f/5.6, gir sammenhengende spor i én fil, men sensoren blir varm, varme piksler dukker opp, og støyreduksjon for lang eksponering dobler ventetiden. De fleste fotografer foretrekker i stedet stabling: en intervallutløser tar 30-sekunders bilder med ett sekunds pause ved ISO 400 til 800 i en time eller to, og programvare som StarStaX eller en lighten-blanding i et redigeringsprogram slår dem sammen. Stabling lar deg også kaste bilder som er ødelagt av fly eller en forbipasserende hodelykt.

Retningen former resultatet. På den nordlige halvkule gir sikting mot Polaris konsentriske sirkler; på den sørlige halvkule ligger polen nær den svake stjernen Sigma Octantis. Å se mot øst eller vest gir i stedet lange diagonale linjer. På en time feier hvert spor en bue på omtrent 15 grader.

Kulde, dugg og batterier

Dugg oppstår når objektivet kjøles ned under duggpunktet, og det tåker ofte en hel serie stille. Et USB-oppvarmet objektivbånd eller en håndvarmer festet rundt tuben forhindrer det. Batterier mister kapasitet i kulde, så ha reservebatterier i en indre lomme. En rød lommelykt bevarer nattsynet og forstyrrer medobservatører mindre.

Objektiv pakket inn i et oppvarmingsbånd på et stativ under en stjernehimmel
Illustrasjon: et enkelt oppvarmingsbånd holder frontlinsen klar en fuktig natt.

Planlegg etter månen og meteorregnene

Uken rundt nymåne gir de mørkeste himlene. På den nordlige halvkule er den lyse kjernen av Melkeveien best plassert omtrent fra mars til september. Perseidene topper seg rundt 12.–13. august, og Geminidene rundt 13.–14. desember. Et vidvinkelobjektiv, punktstjerneinnstillingene over og en intervallutløser som går hele natten, gir best sjanse til å fange meteorer. Som alltid er disse innstillingene utgangspunkt, ikke løfter.

Tekniske notater

Stjerner ser ut som korte streker

Lukkertiden var for lang for brennvidden. Forkort den med en tredjedel, øk ISO med samme mengde, og sjekk på nytt.

Oransje glød langs horisonten

Dette er lysforurensning fra en by. Snu deg bort fra den, eller ta den med som en ærlig del av bildet.

Hull i stjernesporene mine

Intervallet mellom bildene var for langt, eller støyreduksjon var slått på. Sett intervallet til ett sekund og slå av støyreduksjon for langtidseksponering i kameraet.

Neste rute: Eksperimenter utenfor lysmåleren →